Finsk forkjærlighet

Ja, jeg har en viss forkjærlighet for finner. Og ganske sikkert spesielt den finske landsbygda. Jeg oppdaget dette for fullt i august 2009, da jeg hadde min første date med Arto-mannen. Arto Paasilinna. En pussig skrue, som har mye å fare med. Jeg mener bestemt at de to innleggene mine er vel verdt lesetiden.

Nå har jeg hatt finsk forkjærlighetsfornøyelse igjen. Denne gangen med boka "En lykkelig mann". Det høres ut som en livsnyterroman, og på sett og vis var det det også, men man kan saktens spørre seg: Hva er lykke? For hovedpersonen, broingeniør Jaatinen, var lykke utvilsomt framgang, sinte byråkrater og hele to hustruer. Og han hadde alle i sin hule hånd. Og som vanlig er ikke dette en klissete kjærlighetsroman, bare så det er sagt.

Det var fint å bli kjent med brannsjef Jokikokko, tillitsvalgt Manssila, arbeidsformann Pyörähtälä (herregud, så glad jeg er for at jeg aldri skal skrive en svær roman med han som hovedperson!), lensmann Kavonkulma, redaktør Itkonen, rektor Rummukainen, kommunens bygningssjef Kainulainen, konstabel Ollonen, ordfører Jäminki, kommunesekretær Koponen og ikke minst prost Roivas. Boka er skrevet i 1976, men ble oversatt til norsk først i fjor.

Dette var min femte Paasilinna-bok. Og da har jeg bare fem igjen.

Ei saa peittää.